.

For en tid tilbake la jeg ut et innlegg om min litt dramatiske hjemmefødsel med Ina.

HR (Hannah Rebecca) har lurt litt på hvorfor jeg ikke kan skrive om henne også!? :-)

Skal jeg det så bør det skje raskt. Det er jo snart 8 og et halv år siden!!
Begrenset hva jeg kan huske etter så lang tid ;-)

August 2001:
Jeg har hatt et fint svangerskap som nærmer seg slutten. Terminen er satt til 22.august. Men to dager før, altså 20. august, skjer det saker og ting. Det er lørdag, tror jeg, og solskinn ute. Jeg vet ikke helt hva jeg skal forvente når svake veèr setter igang på formiddagen.
Teller minutter mellom hver gang, og det er ikke så regelmessig, heller ikke vondt, så jeg prøver å ta det med ro.

Jeg legger meg ute på gresset i sola. Ligger der som en strandet hval.
"Svigerfar" kommer på besøk. Han spør om jeg soler meg.
Ja, sier jeg. Vil ikke avsløre noe for noen ennå. Og det virker ikke som om svigerfar lurer på hvorfor jeg ligger der med en stor, hvit frottèmorgenkåpe på meg. :-)

Tiden går med til å telle minutter mellom vèene i løpet av ettermiddagstimene. Husker at kl 16 tok det seg opp. Det ble vondere og mer regelmessig. På tide med telefon til BB i Karlstad. Er det alvor, tro?
Dama på telefonen råder meg til å ta smertestillende og vente til det blir litt mindre tid mellom verkene, noe hun antageligvis har rådet mange førstegangsfødende før meg.

Vi får besøk igjen. Brodern med family. Veldig så populære vi var den dagen ;-).
Jeg klarte ikke å skjule hva som var på gang for Nina. Jeg fikk nemlig nå stå og vugge på en stol hver gang veène satte igang. Hun syns så absolutt vi burde dra innover til Karlstad. Vi hadde jo lang vei også!!

Tiden gikk og det ble vondere nå. Ringte BB igjen men de ville at det skulle være 3 minutter mellom hver ve før vi kom inn. Vi bestemmer oss for å dra mot Karlstad alikevel. Veska er jo pakket og alt er klart, liksom.
Det er som sagt over 8 år siden men jeg tror vi kom inn til sjukehuset i Karlstad 21.30 på kvelden. Og så lurer jeg på om det ikke var en søndag. Bilturen har vært påfristende. Vèene var mye sterkere og jeg fikk ta skikkelig spenntak hver gang en av de satte inn. På vei inn til sykehuset blir det også et par pauser stående mot en vegg og vugge. Ingen som hadde lært meg denne vugginga. Kroppen styrte seg selv.
Det fikk jeg høre var noe som de fleste fødende tydde til når smerten var som verst.
Vugge og stanke..

Når jeg blir skrevet inn og undersøkt første gangen får vi gode nyheter. Jeg er allerede åpen 7 cm!! De gratulerer meg for å ha holdt meg hjemme så lenge første gangen.
Det er også for sent for bedøvelse. Jeg vil ikke ha, men JC vil at jeg skal ha...
Jeg har uansett tenkt meg igjennom dette uten noen bedøvelse. Er vel egentlig unødvendig å slite sånn, men jeg skulle føde naturlig!

Jeg har fått på meg en sånn fin sjukehuskjortel. Trasker rundt i den, rundt og rundt. Ikke tale om at jeg orker å sitte eller ligge når verkene er som verst. Jørgen vil at jeg skal prøve lystgassen. Tar et skikkelig magadrag og må straks kaste opp rett i ei søplebøtte der. Jeg tror det er pga lystgassen, barnmorska sier det er pga at bebin passerer nå der bekkenet er som trangest.

Vèene har tapt seg litt i styrke. Jeg får drypp. Da må jeg ligge stille. Jeg er så utrolig sliten også nå. Driter liksom i om vèene avtar. Det er jo så deilig å få en pause og så få forsvinne inn i søvnen. Men dryppet setter igang alt (heldigvis) for fullt igjen. Men nå tar det heller ikke lang tid før jeg er fullt åpen og pressvèene kan ta over. Ikke noe jeg vil beskrive her så veldig detaljert. Men brennende smerte, det kan jeg beskrive det som. Jeg ligger på siden og presser. Barnmorska og en dame til som jeg ikke husker hva gjorde der, antageligvis assisterte hun, vil at jeg skal over på rygg. Det er nesten umulig for meg, men de får da velta meg over og får beina mine over i bøyler. Au au au...detta var vondt!

Jeg presser og skriker, jamrer og stønner. Detta gåååår ikkkkkeeeeee!! Hjeeeelp meeeeg!!
Men det går! Hodet kommer til syne, mye mørkt hår. Jeg vil bare få ut dette vesenet!! Det brenner jo så vondt!!!
En siste kraftanstrengelse...vrææÆÆÆÆLeeeeee!!!

03.28 kommer hun ut, lille Hannah Rebecca. Litt blålilla men veldig søt! Jeg er halvveis i svime men får veslejenta opp på magen og møter blikket hennes straks. Et urgammelt, dypt blikk. Merkelig og fasinerende på samme gang.
JC blir skjelven i underleppa. Blank i øynene.
Så får han hjelpe til med navlestreng og sånne pappating.
Jeg må sys der nede, men er temmelig likegyldig nå. Og veldig happy at det er over. En fin fødsel egentlig, men det er ingenting jeg kan reflektere over nå. Jeg er som sagt glad det er over at og at veslejenta ligger oppå i stedet for inni magen.

I dag kan jeg reflektere over det. Fødselen var kjempefin den...helt etter boka!
Og Hannah er en kjempefin jente i dag, snill og god!! :-)

BILDE KOMMER SENERE!