Bare en pus...

Han flytta til oss sommeren 1995.
En liten, halvvill kattunge fra Römskauen...hvit med grå flekk mellom öra.
Han vente seg raskt til sitt nye liv i Skarbol, hjemme hos oss fikk han eget klatretårn og egen seng.
Egen inngang fikk han også...kunne selv bestemme når han ville ut eller inn.
Dagene ble brukt til å jage mus, leke og sove hvor som helst, når som helst.
Eneste farene som lurte var om naboens hunder hoppa over gjerdet...da så vi gjerne en hvit strek på vei opp i et tre...der satt han trygt!

Måneden han fylte 1 år ble han plassert inne i et bur og fikk seg en tur til Årjäng. Vi ville ikke ha en hannkatt som skulle väre på luffen flere dager i strekk og som kom hjem med skader etter slåssing. Så da ble det til å gå imot naturens regler...ingen etterkommere skulle det bli noen gang etter pus.

Den samme dagen, på kvelden, var Missen atter igjen ute og lekte litt prövende med sommerfugler...han var som vanlig igjen!!
Dagene og tiden flöt avgårde.

Disse menneskene som hadde latt Missen bo hos seg hadde derimot ikke gjort noe inngrep og etter noen år av fred og fordragelighet dukket det plutselig opp noen nye skapninger i Missens trygge hverdag. Da var han seks år gammel og en voksen katt.
Skrikende, hylende vesener som gjerne jaga og lugga en intet ondt anende pusekatt.
Og aldri tok det slutt heller...tre av disse skapningene skulle komme til å dele Missens hverdag.
Missen gikk fra å väre husets förstebebis til en vanlig kattepus.

Men også dette kunne han akseptere etter en tid. Snart var de gode venner, katten og ungene.
Noen å leke med er jo aldri feil..spesielt ettersom "mor og far" nå ikke hadde tid eller ork til kattelek. Og det å få ligge i noens seng og kose det var det jo lenge siden han hadde fått lov til. Kattehår i dynene hadde liksom ikke den samme sjarmen etter at man hadde fått barn, syntes vi...men ungene syns det var stor stas.

Årene gikk og Missens liv forandret seg ikke mye. Han var storfornöyd med sitt Skarbolsterritorium og han var sjelden borte mer enn et dögn. Da ble de nemlig så urolige der hjemme...
Det ble en overgang når det ble flyttet inn i nytt hus, ikke lett å venne seg til noe nytt da man er katt og har fyllt 9 år. Men det gikk bra. Spesielt siden det nye huset lå 200 meter fra det gamle. Snart var han hjemme der også.
Ingen skader satte stopper for hverdagen heller...et antall fästinger hadde bitt seg fast under årenes löp, men de ble fjernet uten komplikasjoner.

Livet var godt i Skarbol.

Så kom Missens fjortende år...det ble höst...en liten kul på siden hadde dukket opp noen måneder tidligere...kulen sluttet ikke å vokse...et sår ved öyet skulle ha värt sett av en veterinär for lenge siden, det ville ikke gro til tross for antibiotikasalve som ble smurt på dag etter dag. Vi bestemte oss for å reise. Håpet om at dette kunne fikses var jo der.

For andre gang skulle Missen lastes inn i et bur og reise til Årjäng. Det hadde gått over 13 år siden forrige gang.

Etter undersökelse fikk vi beskjed om hva som var best for Missen i veterinärens öyne....avlivning.
Höy alder, sår som ikke vil gro og en kul som ikke lovte godt.

Familieråd i bilen...tårer og diskusjon. En avgjörelse...

Missen fikk ende sine dager der på veterinärkontoret. En spröyte ble satt.
Disse skapningene som en gang hadde jaget og dratt i halen hans satt nå og strök og koste med en gammel pus som intet ante.
Missen gikk fra den ene til den andre og strök og trampet.
Tilslutt tok sövnen overhånd...men han kjente varsomme hender på seg og labbene laget trampebevegelser inn i det siste...

Buret var tungt å bäre på vei til bilen. En gammel pus skulle hjem til Skarbol og få sin siste hvile.

En liten lyslykt kunne såvidt skimtes på en liten kattegrav i Skarbol den oktoberkvelden i 2009...



 Missen





Kommentarer
Postat av: Agnetha

Åh....man blir ju alldeles tårögd.

Det värsta med att ha djur, är ju att det är så fruktansvärt när dom måste bort, men bra ändå att man reagerar så, för då älskar man ju sina fyrfota vänner.

2009-10-25 @ 08:13:31
Postat av: kristin

snufs....gråter litt jeg nå...enda jeg ikke er veldig begeistra for katter...har hatt en hund som fikk samme skjebne...ille uansett...men noen ganger må man se dyras beste ,og ikke være egoist..

2009-11-07 @ 23:38:59
Postat av: Tussi

Fryktelig trist aa lese, han var jo liksom som en i familien, han Harry...

- veldig poetisk skrevet, og svaert roerende aa lese!



Kom til aa tenke paa denne: "Ingen vet hvor Harry er gravd ned, ingen vet at Harry er doed..."

2009-11-11 @ 19:35:07
Postat av: PanfuHannah

:( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :(

:( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :(

:( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :( :(

2011-10-30 @ 09:07:49
URL: http://panfuhannah.bloggplatsen.se

Kommentera inlägget här:

Namn:
Kom ihåg mig?

E-postadress: (publiceras ej)

URL/Bloggadress:

Kommentar:

Trackback
RSS 2.0